En augustdag i 2015 oppdaget Sander (8 år) at han hadde to kuler på halsen. Mamma Kristin Woxholth som er sykepleier, ble bekymret og tok kontakt med det lokale sykehuset.

Sander var full av energi på den tiden og drev med både svømming, turn og fotball. Han virket ikke syk i det hele tatt, og blodprøvene på sykehuset viste ingen tegn til sykdom. Hovne lymfekjertler var visst også helt normalt for barn på hans alder, så de ble sendt hjem. Dette skjedde flere ganger.

– Først 10 måneder senere, da den ene kulen ble så stor som et egg, skjønte legen at dette måtte sjekkes nærmere, forteller Sander.

– Vi dro til Tromsø for å ta en biopsi. Den viste at jeg var alvorlig syk og hadde lymfekreft med spredning.

– Jeg var bare en liten gutt på 8 år i juni 2016, så det første som slo meg var:

– Å nei, nå får jeg ikke være med på båtturen. Pappa hadde nettopp kjøpt ny båt og hele familien skulle på 2 ukers båttur.

– Jeg ble lagt inn på UNN – Universitetssykehuseti Nord-Norge. Helt siden jeg var liten, har jeg vært glagutt som ser postivt på det meste. Jeg var fortsatt en glagutt da vi i ble sendt til Rikshospitalet. I mine øyne var det ikke noe å grue seg til.

Tøft å være langt hjemmefra

– Jeg savnet selvfølgelig kompisene mine fra klassen veldig. Troels, min fantastiske, lærer ved Longyearbyen skole, ordnet det slik at jeg fikk snakke med klassekamerater på skype hver dag. Etter hvert ble jeg for sliten til å gjøre det så ofte. Kreftbehandlingen tok på.

– På den måten visste klassen hjemme hvordan utseende mitt endret seg og at jeg hadde fått måneansikt og mistet håret. Det betydde utrolig mye for meg å holde på kontakten med de hjemme.

– Høsten 2016 fikk jeg cellegiftbehandling på Riksen. Jeg kunne ikke reise hjem, fordi det ikke er lov til å være på Svalbard når man er alvorlig syk. Vi bodde i en leilighet en liten trikketur unna sykehuset. Mamma og pappa var sammen med meg hele tiden i starten. Senere byttet de på å pendle hver annen uke fra Svalbard.

– Selv om Sander var veldig dårlig i perioder, gikk han på sykehusskolen hver dag. Han fikk veldig god undervisning av de flinke lærerne der, forteller mamma Kristin.

Opp- og nedturer

– Da jeg var syk, var det mange opp- og nedturer. Det var sterke cellegiftkurer som tok energien fra meg. Jeg måtte sove mye. Den verste medisinen gjorde at jeg ble sulten og gikk opp i vekt. Jeg gikk opp 10 kilo på en måned! Det var veldig tøft både mentalt og fysisk. Jeg ble veldig tung i kroppen og slet med å gå på grunn av vonde knær og ankler.

Under oppholdet i Oslo fikk Sander mye besøk av venner fra Svalbard. Etter hvert var han også med på aktivitetene til Barnekreftforeningen i Oslo og Akershus. Han var blant annet med på tur med Color Line til Danmark og fikk fly med sjøfly gjennom Jotunheimen.

Hjem kjære hjem

– Dagen jeg kom tilbake med fly fra Oslo til Svalbard, møtte hele klassen opp på flyplassen med plakater og sang for meg, forteller Sander. Det var stort!

Sander slet med fatigue i ett helt år, men til tross for det, var han på skolen også hele dette året. Det gikk utover fritiden hans, og han var veldig sliten og tidvis helt utmattet.

Min store motivasjon

– Det jeg lengtet aller mest etter under behandlingen, var å komme tilbake i form, så jeg kunne fortsette med turn og svømming. Når kan jeg begynne å trene igjen, spurte jeg legen min rett etter at jeg var ferdigbehandlet. - Det er forskjellig fra person til person, men sånn ca. 2 år, svarte han.

– 2 år var veldig lenge å vente! Etter at den verste fatiguen ga seg var jeg tilbake i allsidig trening med turn, basket og håndball.

– Den største motivasjonen min for å trene var at jeg mistrivdes med å ha så stor kropp. Det var en stor påkjenning både fysisk og mentalt.

– Da jeg gikk i 9. klasse på ungdomsskolen og fylte 15 år, fikk jeg endelig lov til å begynne på treningssenteret. Det var en stor dag! Jeg hadde fortsatt vondt i beina, så det var ikke lett.

– Storebroren min Martin som er tidligere Norgesmester i styrkeløft, lagde et treningsopplegg for meg. Han var min store inspirasjon. Vi startet med halvtimes treninger for å bygge opp stryken i anklene og knærne mine. Etter et halvt år med tilpasset trening, ble beina mine fine igjen. Etter 1,5 år trente jeg seks ganger i uka. Så begynte vi å trene seriøst med styrkeløft.

Norgesmester i styrkeløft!

– I 2023 var jeg med på mitt første Norgesmesterskap og kom på 8. plass. I 2024 gikk jeg helt til topps og ble Norgesmester i styrkeløft i klassen 14-18 år! På høsten samme år vant jeg også Nordisk mesterskap.

– Etter alt jeg har vært igjennom, har jeg følt veldig på mestring da jeg ble frisk fra lymfekreften og nå når jeg lykkes i idretten min.

Hva har det å ha hatt lymfekreft gjort med deg?

– Det å ha vært så nære døden har gjort at jeg ser på livet på en annen måte. Jeg hadde jo spredning av lymfekreft til to steder på kroppen. Det var veldig alvorlig, men heldigvis tålte kroppen min medisinene godt.

– Jeg har blitt mer voksen og mer reflektert etter å ha opplevd alvorlig sykdom og kritiske situasjoner. Det er kanskje grunnen til at jeg har blitt flink til å håndtere stress og nerver.

Hvorfor ville du fortelle din historie?

– Selv om man har vært gjennom mye og har vært langt nede i kjelleren, så kan du få det til, til slutt. Det skjer kanskje ikke på en uke, et år eller fire år, men jobb målrettet, så vil du overvinne den tidligere perioden av livet ditt som ikke var så bra.

– Vær tålmodig og ha en motivasjonskilde. For meg var trening utrolig viktig. Jeg var jo helt ødelagt i knærne, men med tilpasset trening for beina mine, ble jeg bra igjen, avslutter Sander glad.