De tre første skoleårene tilbrakte Eirik på Blindheim barneskole, én mil utenfor Ålesund sentrum. Før fjerdeklasse flyttet han sammen med foreldre og søsken til Trondheim. Der ble det oppdaget hjernesvulst, og foreldrene bestemte at de skulle vende tilbake til kjente og trygge omgivelser på Sunnmøre. I januar 2022 var Eirik tilbake blant gamle klassekamerater.
Håpet levde
De andre elevene var spente da de fikk beskjed om at Eirik hadde blitt syk.
«Kommer han til å dø?», spurte de kontaktlærer Janne Palma Hansen Ekroll.
Håpet og troen var like fullt sterk blant alle, både voksne og barn, om at det skulle gå bra med gutten som elsket solsystemet, dinosaurer og å klatre i trær, selv om prognosene viser at bare rundt halvparten av dem med samme diagnose - som rekker å bli ferdig behandlet - overlever.
Eirik gled sømløst tilbake i klassemiljøet. Det var nesten som om han ikke hadde vært borte i det hele tatt. Det eneste synlige beviset på at alt ikke var som før, var håret som manglet. Ingen gjorde noe nummer ut av det. Selv var Eirik storfornøyd med å være tilbake.
– Han tøyde grensene og hadde lengre skoledager enn han egentlig skulle de dagene han var her, sier Janne.
Det som ikke skulle skje
I perioder hadde Eirik hjemmeskole med kontaktlærer. To av vennene var med iblant. Han rakk å være til stede i klassen noen dager før cellegiftbehandlingen begynte.
– Klasserommet var fristedet hans fra sykdom og behandlinger. Derfor fikk de andre elevene beskjed om å komme til oss voksne dersom de hadde spørsmål, forteller avdelingsleder Ragnhild Hauge Steffenssen. Hun ble tidlig involvert, og fungerte som en viktig støttespiller for Janne.
Operasjonen hadde vært vellykket, protonterapien (en presis og skånsom form for strålebehandling) likeså. Nå gjenstod resten av cellegiftbehandlingen. I mars dro han til St. Olavs hospital i Trondheim for å få andre kur med cellegift. Der ble situasjonen akutt.
I denne tiden skrev klassen brev og sendte videohilsen til ham. Eirik selv fortsatte skolearbeidet og et dinosaurprosjekt han holdt på med, inntil han mistet bevisstheten.
Da legene dessverre konstaterte at det ikke var mer å gjøre, ble han overført til sykehuset i Ålesund. Der fikk han besøk av kontaktlæreren, en av gangene i selskap med Eiriks to beste venner.
Etter noen uker var det klart at Eirik snart kom til å dø. De 23 elevene i klassen reagerte ulikt da Janne og Ragnhild la frem det uvirkelig triste budskapet.
– En jente begynte å hulkgråte. Hun gråt egentlig hele uka, mens andre ikke gråt i det hele tatt. Noen ville bare tulle, spesielt gjaldt det flere av guttene. Vi var veldig tydelige på å formidle at ingen reaksjon er feil, sier Ragnhild.
De informerte alle foreldre om samtalen de hadde hatt med elevene, og ba dem være oppmerksomme på eventuelle reaksjoner hos barna på hjemmebane. Foreldrene ble også innkalt til et nytt møte på skolen. De hadde vært godt informert helt fra starten av sykdomsforløpet, med velsignelse fra Eiriks foreldre, Eike og Judith Garbe. Skolen hadde tett dialog med dem om hva som ble delt med de andre foreldrene. Eike og Judith var opptatt av åpenhet:
– Til tross for at de stod midt i livets tøffeste krise, evnet foreldrene å tenke på, og ivareta andre. De har vært helt enestående, roser Janne og Ragnhild.
– Vi prøvde å bruke så enkle og ærlige ord som mulig. Ikke pakke det inn ved å erstatte døden med uttrykk som «å sovne inn".
Janne Palma Hansen Ekroll
Kontaktlærer for Eiriks klasse
Fuck cancer
Hver morgen etter at de fikk vite at Eirik ikke kom til å overleve, møtte elevene opp på skolen med de samme spørsmålene.
«Er Eirik død nå?» og «Når kommer han til å dø?»
«Det vet vi ikke. Det er ikke alt vi voksne heller vet svaret på», forklarte Janne og Ragnhild. De svarte på alle spørsmål etter beste evne.
– Vi prøvde å bruke så enkle og ærlige ord som mulig. Ikke pakke det inn ved å erstatte døden med uttrykk som «å sovne inn», sier Janne.
– Barn tåler å høre sannheten. Det er mye bedre med åpen kommunikasjon, enn at de blir sittende med ubesvarte spørsmål. Barnas egen fantasi overgår alltid virkeligheten, supplerer Ragnhild.
Da elevene fikk vite at Eirik ikke kom til å overleve, ble tavla en arena der de fikk uttrykke seg spontant og fritt.
«Fuck cancer!», stod det midt blant mange fine ord om Eirik. Klassekameratene skrev brev og lagde tegninger som de la på pulten hans. Det var mye gråt, men også latter. Det var lov å kjenne på alle mulige slags følelser, forsikret de voksne som var der og observerte, svarte på spørsmål og trøstet når det var nødvendig.
Sang gjennom vinduet
Den siste perioden ble Eirik flyttet til palliativ avdeling på et omsorgshjem, ikke langt fra skolen. Lærere og elever spurte foreldrene hans om de fikk komme og overlevere en bamse som hadde fulgt dem fra første klasse, sammen med brev satt sammen til bøker. Det syntes foreldrene var en flott idé.
De kunne ikke komme inn på rommet til Eirik, men foreldrene tok imot klassen utenfor omsorgshjemmet. Det hadde regnet i forveien, men da elevene ankom viste juni seg fra sin beste side. Solen skinte på barna der de stilte seg opp under det åpne vinduet i andre etasje hvor Eirik lå. Så sang de sangen som ble Eirik sin, «Være den du er»:
«Helt alene nå har ikke svaret. Skull' ønske jeg bare kunne være tøff og kul. Være svart og gul. Som en diger tiger. Jeg vil være kongen. Som vinker fra balkongen. Være populær.
Du må være den du er. Og ikke late som du er no'n andre. Være den du er. Du må være den du er. Og ikke bry deg om hva andre sier.»
– Elevene spurte om Eirik hørte oss. Det visste vi ikke svaret på, men sammen med foreldrene valgte vi å svare ja, sier Janne.
På veien tilbake holdt de hender i lange kjeder, de stoppet for å telle snegler, de gråt sammen, og de lo.
Hjerter i sanden
Det ble avholdt et nytt møte for foreldrene på skolen. Etterpå ble de voksne med inn i klasserommet der de fikk se Eirik sin pult fylt opp av tegninger, samt alle de fine ordene på tavla. For Janne og Ragnhild var det viktig at foreldrene fikk en konkret opplevelse av hva barna deres stod i hver dag på skolen. Det ble en sterk og viktig stund for alle.
– Barn tåler å høre sannheten. Det er mye bedre med åpen kommunikasjon, enn at de blir sittende med ubesvarte spørsmål. Barnas egen fantasi overgår alltid virkeligheten.
Ragnhild Hauge Steffenssen
Avdelingsleder, Blindheim barneskole
Så, søndag19. juni, tikket det inn melding på mobilen til Janne. Den var fra Eiriks pappa. Sønnen var død. Sammen med de to bestevennene hans dro kontaktlæreren til omsorgssenteret for å ta farvel med Eirik.
Dagen etter gjorde de om på timeplanen og dro på tur til et friluftsområde. Flere av elevene tegnet hjerter i sanden. Dersom Eirik selv hadde vært til stede, ville han garantert befunnet seg oppe i ett av trærne.
Rett før sommerferien arrangerte Eiriks foreldre en minneseremoni med fokus på barna. De ønsket at klassen skulle danse for å feire Eirik sitt liv, ikke bare fokusere på døden. Og dans ble det.
Viktig lærdom
Samtidig som Eirik ble begravet med den nærmeste familien til stede, samlet klassen seg til sin andre minnestund, denne gangen ved et stort tre i gangavstand fra skolen.
«Hva er vel et mer naturlig sted å minnes han som elsket å klatre, enn nettopp et tre?», tenkte Janne og Ragnhild. Det samme treet ble samlingssted for ettårsmarkeringen i 2023, og senere på toårsmarkeringen i 2024.
Snart to år er gått siden Eirik døde. I klasserommet til vennene hans, som nå er på 6. trinn, henger det en stor plakat med ord. Ordskyen formet som et hjerte består av ord klassekameratene mener beskrev Eirik godt.
Plakaten er ikke det eneste synlige minnet etter Eirik på Blindheim barneskole.
– En kunstner lagde et bilde familien fikk som et minne fra oss her på skolen. Bildet forestiller Eirik sammen med de tingene han var så opptatt av; et tre, solsystemet og dinosaurer. Jeg og Ragnhild har ett eksemplar på hvert vårt kontor, sier Janne.
– Sett i ettertid, hva er «lærdommen» dere sitter igjen med som kan deles med andre?
– Det er aldri enkelt å vite hva som er rett i en sånn situasjon. Du kan bli litt engstelig for at du «dytter» døden på andre, men vi har erfart at informasjon og åpenhet er viktig, sier Ragnhild.
– Vi har lært at man ikke skal være redd for å spørre om ting, samt være på tilbudssida – både overfor pårørende, barna og de andre foreldrene, supplerer Janne.
Fortsatt kontakt
Janne og Ragnhild tror de klarte å gjøre mye riktig. At tryggheten de representerte, supplert av kriseteam og helsesøster, gjorde en vanskelig og tøff tid litt enklere å bære for elevene.
– Er det noe dere kunne, eller burde gjort annerledes?
– Vi ba om evalueringer i etterkant der vi spurte om hva som hadde fungert bra, og hva som ikke fungerte. Vi lærte at vi kunne ha involvert de to andre klassene på samme trinn i større grad. Fokuset vårt ble veldig sentrert rundt Eirik sin klasse, sier Ragnhild.
Fortsatt har de nær kontakt med foreldrene hans. Det gjelder særlig Janne. Hun har nemlig tatt over som kontaktlærer for klassen til en av Eiriks to lillebrødre.
– Det har gitt meg muligheten til å følge familien videre. Det har vært fint, både for meg og for dem, tror jeg, avslutter læreren.
