Akkurat dette skjedde 12. august 2019. Et spent reisefølge på syv setter seg på flyet til Barretstown, Irland. Fem ungdommer mellom 11 og 15 år, undertegnede, og sykepleier Emilie fra Akershus universitetssykehus. I Barretstown venter rundt 120 barn fra hele Europa, over 100 ansatte og frivillige, og vår egen norske tolk, sykepleieren Håkon. (Håkon sin jobb som tolk ble fort overflødig, da alle barna var kjempeflinke i engelsk).
Barretstown er en non-profit organisasjon som arrangerer spesialtilpassede leirer for barn med kreft og andre alvorlige sykdommer og deres familier. Organisasjonen drives av frivillighet og sponsorer, og er gratis for barnet og familien.
Mestringsleir
Lenge før vi ankommer leiren har et stort apparat allerede jobbet med å gjøre leiren best mulig for alle deltakerne. Aktivitetslederne har jobbet sammen med sykepleierne og legene på stedet for å tilpasse aktivitetene slik at alle skal få oppleve mestring. En formidabel oppgave når du har 120 barn med ulike diagnoser og senskader. De har åpenbart gjort en god jobb: å kalle Barretstown en mestringsleir er helt, helt riktig.
Bare i vår lille gruppe finnes det mange eksempler på mestring i aktivitetene:
Han med høydeskrekk som først måtte gi opp halvveis i klatreveggen, men som ble heia helt til topps av kameratene sine på bakken.
Han som ikke liker hester, som fikk tildelt den største hesten i Irland, og som etter en passe anstrengt første halvdel, var et eneste stort glis siste del av turen.
Og de to norske jentene som var de første som fikk fisk der på to uker.
I tillegg kommer den sosiale mestringsfølelsen. Vi så daglig nye vennskap oppstå og bli sterkere. Vi så en av våre fly på en rosa sky etter å ha mottatt kjærlighetsbrev fra en hemmelig beundrer. Vi så guttene våre bli kompiser med de spanske gutta de delte hytte med, selv om de spanske guttene snakket veldig dårlig engelsk. Etter to dager kunne alle de norske gutta telle til ti på spansk. Det samme skjedde i jentehytta, der våre to jenter var plassert med åtte tyske jenter, og anså det som null problem å være i mindretall, de kunne jo bare lære seg tysk.
Det var i det hele tatt lite våre norske helter anså som noe særlig problem. Vi som var med som voksne fikk stadig både skryt og misunnelige blikk fra de andre voksne fordi våre «kids» alltid var så lette å ha med å gjøre. Det gjør det til en trivelig oppgave å være ledsager på en leir som Barretstown, for programmet der er tett.
Det var to aktiviteter mellom frokost og lunsj, to aktiviteter mellom lunsj og middag (med en time innlagt hviletid), og ulike arrangement på kvelden, som underholdning, hyttekveld eller fest.
Dette krever sitt av deltakerne. Med et så høyt tempo i en hel uke er det naturlig at noen blir slitne og har behov for hvile, trenger egentid eller bare rom for å bestemme litt mer over egen dag. Det er den ene tingen som kan trekke ned helhetsinntrykket av denne ellers imponerende velorganiserte leiren. (Og det faktum at det ikke er lov å ta bilder med mobiltelefon. Det gjorde vi likevel, og ble sendt til samtale med sjefen. Men det er en annen historie. Til neste års deltakere: ta med fotoapparat, det er lov.)
Lite fokus på sykdom
Selv om dette er en leir for alvorlig syke barn, så er det en ting jeg har reflektert over siden jeg kom tilbake, og det er hvor lite fokus det var på sykdommene i Barretstown. De som må ta medisiner tar medisiner, og ferdig med det, ingen spørsmål, alle vet hvordan det er, alle har vært der.
Skulle behovet oppstå var der også en sykestue med høykompetente leger og sykepleiere tilgjengelig til enhver tid. Og når du kommer tilbake blir du mottatt i gjengen som om du aldri har vært borte. Dette må være befriende for ungdom som lever med sykdom, og seneffekter av sykdom hver eneste dag. Å få et avbrekk, en stilltiende bekreftelse på at sånn er det bare, ingen behov for å forklare, men bare være seg selv. Akkurat slik de er. Dette tyder på uvanlig god organisering av leirens ansvarlige i forkant, men også på at det er vanlige barn, med litt uvanlige historier, vi har med oss.
Etter en hektisk dag med mye aktivitet og glede, var det på kvelden rom for refleksjon. Hver kveld når alle lå trygt og godt i sengene sine, stilte vi et spørsmål som vi ba dem om å tenke over, og de som ville kunne svare i plenum. Disse kveldene kom det frem sterke vitnesbyrd om en litt annerledes historie enn andre barn på samme alder har.
Supersmart for å finne kur!
På spørsmål om hvilken superkraft de helst skulle hatt svarte barna at de ville være supersmarte, sånn at de kunne finne opp en kur mot kreft og andre sykdommer, slik at ingen trengte å bli syke mer. Jeg tenker at en gjennomsnittlig 12-åring ville ønske å være supersterk, usynlig eller å kunne fly. Men våre flotte barn svarte ikke det, og det finnes sannsynligvis ikke det mennesket i verden som er uenig med dem.
Det etterlatte inntrykket etter en uke i Irland med den gjengen her, er at mye kan skje på en uke. Man kan ha det gøy, man kan bli utfordra, man kan utvikle seg, og man kan få venner for livet.
Jeg håper barna ser tilbake på turen vår med glede. Jeg håper de kjenner at de vokste på den. Jeg håper at de skjønner hvor innmari fine de er, hvor modige og omsorgsfulle de er, og hvor glade vi ble i dem på så kort tid. Jeg håper også at foreldrene sitter igjen med en følelse av at vi var verdt tilliten.
Det jeg imidlertid vet er at i Spania sitter det nå en gjeng med gutter som kan telle til ti på norsk, og i Tromsø sitter det en sykepleier som har turen og gjengen fra Barretstown med seg i hjertet sitt for alltid.
Tusen takk for turen.