Jeg kan ikke legge skjul på at jeg flere ganger denne sommeren var i ferd med å kaste korta. Dette klarer jeg ikke. Livet som småbarnsforeldre kan i seg selv være ganske overveldende. Og jeg har selv tidligere sagt at vi mennesker trenger litt motbakke i livet. For det er først da vi kan kjenne på gleden av medgang. Men å være mamma til et kreftsykt barn. Kreftmamma. Vel, litt i overkant med motgang. Innimellom er det rett og slett helt for jævlig. Jeg har flere ganger denne sommeren stilt meg spørsmålet: Hva i alle dager skjedde med livet vårt? Hvem sa at dette var greit? Jeg kan ikke huske at jeg har gått med på dette?

Jeg har vært sint i sommer. Sint på livet. Jeg har grått mye. Vært rasende for at jeg og min familie har blitt frarøvet retten til å styre vårt eget liv. Vi kan ikke gjøre annet enn å akseptere situasjonen vi står i. Jeg tenker tilbake på livet før 1.april og Ane ble syk. På livet før Ane fikk diagnosen akutt lymfatisk leukemi. Da var det vi som satt i førersetet. Vi la føringene for hvordan dagen skulle bli. Hva vi skulle gjøre eller hvor vi skulle dra på ferie. 

Nå er det kreften som er sjefen. Den legger alle føringer og staker ut kursen. Den avlyser alle ferieplaner og bestemmer at vi ikke kan dra på “Åpen dag” på Stall Lerbrua i Stangvik. Blodverdiene avgjør om vi skal leve isolert i hjemmet, legges inn på St. Olav eller om vi kan treffe gode venner.

Og det er så innmari urettferdig. Det er så dumt at en må bli rammet av alvorlig sykdom før en kan kjenne på hvor befriende deilig det er å bestemme selv. Å eie sitt eget liv. Liker du ikke jobben din? Vel, gjør noe med det. Du bestemmer selv morgendagen. Trives du ikke der du er? Du er den eneste som kan forandre på situasjonen. Helt frem til du eller den du elsker aller høyest blir rammet av alvorlig sykdom. Da blir du en brikke i en behandlingsplan.

Kreft stiller krav. Beskjeden er brutal. Behandlingen er til tider ubarmhjertig. Og for de fleste er veien tilbake til livet bratt. Innimellom skyller vonde minner inn over meg som en tsunami. Kroppen husker det som hodet forsøker å glemme. Og hodet frykter fremtiden. På disse dagene kommer panikken. Tårene. Angsten. Vi kaller det svarte dager, vi som bor i Bruflata 9a. Uroen er uutholdelig og tårene vil ingen ende ta. Heldigvis går også de svarte dagene over. Kroppen roer seg og vi blir oss selv igjen. Klarer å tenke positivt og ta bare en dag av gangen. 

Og sommeren har vært fin. På tross av alt. Vi har gode venner som kommer på besøk. Som våger å ta del i den nye hverdagen vår. Vi har vært omringa av mennesker vi setter høyt. Både hjemme på Bruflata, i Stangvik og på Barn 4. Været har vært litt i beste laget for ei jente som i skrivende stund har fått sin 31.cellegiftkur og som ikke skal utsettes for sol ... Allikevel har Ane bada i sjøen. Solfaktor 50, kjole og stor solhatt. Jeg ser henne for meg der hun sitter på ei flytebrygge midtfjords i Stangvikfjorden. (I alle fall føltes det som midtfjords for mammahjertet som sto trygt på land.) Med hånda til Torgeir trygt i rundt livet. Pappa Jo og Lars Erik er også der. Lykken var nesten komplett for Anemor. Store bølger spruter kaldt vann på de hvite beina hennes. Ane hyler av fryd. “MAMMA! SE! Jeg seiler!” Da måtte selv jeg bade. Jeg som ikke har bada i sjøen i Norge på sikkert 15 år …

Kanskje får en aldri tilbake livet før sykdommen inntraff. På godt og vondt, egentlig. Perspektivet endrer seg. Hva som egentlig er viktig. Kanskje vi lærer å gi litt mere F. Hva så om hus og hage ikke er helt perfekt og ting er litt “halv åtte”? Vi velger å ikke fokusere på det. Og den avgjørelsen er i alle fall vår.. Vi har kanskje godt av å gi litt mere F. Livet vi har nå, er det eneste livet vi vil få. Derfor gjelder det å gjøre det beste ut av det. Uansett situasjon. Tilbring tid med mennesker som gir deg energi. Jobb litt mindre. Gjør det som gjør deg lykkelig. La de små tingene ligge.

Jeg ser frem til å sitte i førersetet igjen.