Ny forskning viser at infertilitet ikke er et så stort problem etter kreft i barndommen som tidligere antatt. Psykiske faktorer som problemer med intimitet, selvtillit, kroppsbilde og lyst spiller en stor rolle senere i livet. Statistikk viser for eksempel at barnekreftoverlevere gifter seg og danner en familie senere enn resten av befolkningen.

Trude Slettvoll Lien er spesialsykepleier i psykisk helsearbeid, spesialist i sexologisk rådgiving (NACS) og psykoterapeut, med spesialisering i affektfokusert par- og sexterapi. Vi har snakket med henne om seksualitet etter barnekreft. Et tema som kanskje ikke kommer opp på kontroller hos legen, men som likevel er viktig å få belyst.

– Vi må snakke om den positive seksualiteten, om følelser og om hvordan vi har det sammen.

Sex og Samfunn

Trude har bred erfaring fra arbeid innen somatisk og psykisk helse. Hun har vært ansatt ved Sex og Samfunn siden 2014. Hun er også nestleder i Norsk forening for klinisk sexologi, og er medforfatter av Sex og Samfunns Metodebok om seksuell helse.

Sex og Samfunn har eksistert siden 70-tallet, og er landets største senter for seksuell og reproduktiv helse for unge under 25 år. Senteret driver blant annet en klinikk hvor unge kan komme på drop-in, eller bestille time for å få hjelp med prevensjon, testing og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner, og samtale knyttet til utfordringer de strever med. Stiftelsen driver også med utstrakt undervisningsvirksomhet på alle landets høyskoler og universitet. Så har de sånne som Trude, som driver med samtalerettet behandling.

– På mitt kontor er det ingen som kler av seg. Hos meg snakker vi sammen om det som oppleves vanskelig. Det blir litt som å gå til enpsykolog, forklarer Trude.

Hun har jobbet i over 20 år på Oslo universitetssykehus, hovedsakelig med voksne kreftpasienter, og har de siste årene sittet i fagråd som spesialist i sexologi på Senter for sjeldne diagnoser.

– Mange innen helsesektoren tar litt lett på dette med seksualitet. Viktigste av alt er jo selvfølgelig å redde liv, men livskvaliteten etter kreftbehandling er også viktig. Alt henger sammen, og det er ikke slik at alle tankene sitter i hodet, følelsene i brystet og seksualiteten i kjønnsorganene, sier Trude.

Er jeg normal?

De fleste Trude snakker med, helt uavhengig av utfordringene de har hatt tidligere i livet, om det er kreft, andre sjeldne diagnoser, eller bare en helt vanlig barndom uten andre sykdommer enn en runde med vannkopper og snørrete nese, har tanker om de er normale eller ikke.

– De fleste jeg snakker med tenker at det bare er de som har det sånn, at ingen andre har opplevd det samme som dem. Men, spørsmålene jeg får, og problemene vi går inn på, kan ha mange likhetstrekk. Om vi voksne tenker litt etter, så tror jeg at alle kan huske at de lurte på om tissen, eller følelsene de gikk med var «normale» eller ikke, i starten på tenårene.

Hos Trude velger man selv hva man vil dele. Men, for de som har hatt kreft, og gjennomgått kreftbehandling er det viktig at de også tar med denne delen av historien sin. Det kan nemlig ha stor innvirkning på hvordan Trude kan hjelpe til.

– Jeg snakket blant annet med en ung mann, som hadde ereksjonssvikt. Han kunne ikke forstå hvorfor. Det var heller ingen som hadde snakket med han om dette. Etter litt om og men, viste det seg at han hadde hatt kreft i bekkenet som ung. Jeg må vite forhistorien, for å kunne fastslå behandling. Vi er veldig forsiktig med å tilby medisiner til unge menn, men når det oppstår på grunn av senskader etter kreftbehandling, så kan medikamentell behandling være løsningen.

Denne usikkerheten kunne den unge mannen sluppet om bare legene hadde snakket med han om det på kontroller. Et helt enkelt spørsmål: får du ereksjon?

Oppfordring til leger og foreldre

Trude har en klar oppfordring til de som følger opp barn og ungdommer:

– Legene må bli flinkere til å spørre. De må si ifra om at det ungdommene har gått igjennom kan ha noe å si på fruktbarhet og seksuell helse, som igjen påvirker selvfølelse og selvbilde. En enkel måte å ufarliggjøre det på, og komme inn på temaet, er å si noe så enkelt som «av erfaring så vet jeg at personer med din diagnose kan ha problemer med dette, er det noe du har tenkt på?»

– Dette er en setning som dere foreldre også godt kan spørre barna om. Så kan det være at man får noen spørsmål rundt seksualitet. Man gjør ungdommene en stor tjeneste ved å ta opp temaet, og så er det er opp til dem å velge om de vil snakke om dette.

Det viktigste er at barna vet at det går an å snakke med mor og far om dette, eller at mor og far kan finne noen den unge kan snakke med.

Dessverre er Trude sin oppfatning at dette ikke er et stort tema på kontroller og legekontor rundt omkring i landet.

– Det blir sjeldent et tema, med mindre ungdommene selv tar det opp. Det er helt sikkert mange leger som nå tenker «dette tar jeg alltid opp i mine samtaler». Så at jeg sier det kan virke urettferdig. Men, på generell basis kan jeg med stor sikkerhet si at dette ikke er et stort tema, dessverre.

Hvordan er det med den pornoen?

Ungdom selv, ønsker at voksne skal snakke om porno og det som møter dem på nettet. Det er et vanskelig farvann for unge å navigere i, og vi ser at barn og unge søker til porno når de ønsker informasjon om sex.

– Ikke minst er det viktig å fortelle at sexen man ser i porno ikke nødvendigvis er vanlig sex for et kjærestepar.

Medieundersøkelser viser at spesielt gutter kan ha forestillinger om at mer aggressiv sex er vanlig, og dette kan oppleves ganske så ubehagelig for begge parter i den unge relasjonen. Mange foreldre ville sannsynligvis blitt overrasket over hva barna har sett, og hva barna tror forventes av dem seksuelt.

Barn helt ned i 12 års alderen ser på porno. Men de klarer ikke å skille mellom hva som er film, og hva som er virkelig. Derfor er det viktig at vi som voksne snakker med dem om at kroppene de ser er operert, at alle skuespillere, og den sexen som finnes i porno er også skuespill.

– Det er så leit om man går til internett for å finne svar. Det er så mye tøvete som står på Google og på nett. Det er sjeldent man finner den store hjelpen der. Det er mye bedre å ha en trygg voksen å kunne spille ball med, når man har ting man lurer på.

Foreldre er redde for å tilrettelegge for sex

Hva er det ungdom er opptatt av, spør Trude. Det er å være lik andre, det er forelskelse og det er seksualitet. Da må vi voksne tørre å kikke litt på det. Vi må ta barn og ungdom på alvor, på lik linje med alt annet vi tar dem på alvor med.

De barna som lærer seg å snakke om gode og vonde følelser, og de som tidlig lærer seg et språk for kroppen sin, ser ut til å være mindre utsatt for krenkelser og andre utfordringer knyttet til seksualitet senere i livet.

Trude Slettvoll Lien

– Dessverre ser man at mange foreldre synes kropp og seksualitet er vanskelig å snakke om. Snakker man om sex blir det mer aktuelt, og noen mener at man tilrettelegger for det. Det er jeg uenig i. De barna som lærer seg å snakke om gode og vonde følelser, og de som tidlig lærer seg et språk for kroppen sin, ser ut til å være mindre utsatt for krenkelser og andre utfordringer knyttet til seksualitet senere i livet.

De som har fått redusert fruktbarhet på grunn av stråling mot eggstokkene eller testikler, eller behandling med alkylerende cellegift, vet om disse utfordringene allerede fra en tidlig alder.

Seksualitetsundervisning handler fort om prevensjon, kjønnssykdommer og reproduksjon. Resten må man finne ut av selv. Det ligger så mye mer i seksualitet, som for eksempel forelskelse, det å kjenne på nytelse, å slippe å ha smerter, følelser, selvbilde og identitet.

– Rullgardinen går ned når man skal snakke om kropp og seksualitet. Det kan handle om at foreldrene relaterer det til den voksne seksualitet. Når man snakker med barn og unge gjelder det å ta utgangspunkt i hvor de er. Som foreldre kan dere fra tidlig alder snakke om viktigheten av å ivareta den seksuelle helsen. At de skal fungere til mer enn bare å få barn, men også til å ha det godt. Med seg selv, eller med noen andre.

Barna trenger å snakke om det før de skal prøve. Dette er noe som føles utrygt og usikkert for absolutt alle. Så er det fint å ha snakket om det som kan komme, eller det som har vært.

– Det betyr ikke at foreldre skal vite om alt. Men at barna vet at de kan komme til mamma og pappa med problemer, som de sammen kan finne ut av. Og om barna ikke vil finne ut av det sammen med foreldrene, så kan man sammen finne noen andre som vet, og som kan snakke med dem, sier Trude.

Man kan henvende seg til fagpersoner som Trude for hjelp, eller ta det opp på kontroller på sykehuset. Har man en god fastlege er de også ypperlige samtalepartnere. Men, spesielt helsesykepleiere på helsestasjon for ungdom eller i skolehelsetjenesten er gull verdt. De fleste av dem er opptatt av ungdom og seksualitet.

Foreldre trenger ikke vite alt, men det er mitt ansvar som fagperson at foreldrene får vite det som er viktig, og det de trenger å vite noe om.

Trude Slettvoll Lien

– Jeg har av og til unge helt ned i 12–13 års alderen som kommer til meg, og jeg vil gjerne at de tar med foreldrene sine. Med foreldrene til stede får de tillatelse til å snakke om alt. De trenger ikke vite alt, men det er mitt ansvar som fagperson at foreldrene får vite det som er viktig, og det de trenger å vite noe om. Noen ganger er det problemer som ikke kan løses, og det er allmengyldig. Men, man kan snakke om problemene og finne alternativer som ikke er så lett å få øye på egenhånd.