Det startet som en helt vanlig morgen rundt frokostbordet. Lillebror hadde vært litt klengete i det siste, og han hadde sluttet å gå, så familien var litt bekymret for formen hans. Men, plutselig begynte han å bli kald og blå rundt munnen.
Det bar i full fart til legevakten. Der ble lillebror undersøkt, og blodprøvene viste at han hadde fått leukemi. Mamma og lillebror måtte rett i ambulansen og til sykehuset.
Tilbake satt Ronja, i sjokk og ble hentet at pappen sin.
– Farfar hadde dødd av kreft, så jeg trodde at kreft var en sykdom man døde av. Jeg var helt i fra meg, for jeg trodde at lillebror kom til å dø, sier Ronja.
Etter hvert som kaoset hadde lagt seg fikk Ronja og søsknene lov til å komme på sykehuset på besøk. Der fortalte legene og sykepleierne mer om hva leukemi er, og at nå skulle lillebror få cellegift, og at cellegift dreper de onde cellene. Men, noe mer informasjon fikk hun ikke.
Savnet mer informasjon
– Å være søster eller bror til noen som er alvorlig syk er vanskelig. Fordi jeg hadde skilte foreldre, og bodde med pappa, så fortsatte hverdagen min som normalt. Men, det var fortsatt veldig tøft, og jeg var mye bekymret for lillebror.
Ronja savnet mer informasjon om hva kreft er og hvordan det påvirker den som er syk.
– Det er fint å vite, selv om det kan være litt tøft. Da slipper man vertfall å gå å lure på ting i stillhet, sier hun. Jeg følte at alt som handlet om lillebrors kreft og behandling var veldig lukka og privat informasjon. Jeg skulle ønske de hadde vært mer åpne med oss søsken.
Hun savner også et bedre aktivitetstilbud på sykehuset.
– Når vi var på besøk på sykehuset var det ingenting for oss søsken å finne på. Vi måtte bare sitte vedsiden av sengen.
Står på for at andre skal få det bedre
I dag er Ronja 17 år, og går på helsefag på videregående skole. Med bakgrunn i det hun har opplevd har hun lyst å hjelpe folk og jobbe med mennesker, sier hun.
Og hjelpe mennesker gjør hun allerede. Ronja har vært aktiv i Barnekreftforeningen lenge, og nå er hun med i ungdomsgruppen. Som liten var det vanskelig å forstå at hun måtte være modig hver eneste dag i den tiden broren var syk. Men med sin erfaring kan hun i dag hjelpe andre med å finne sitt mot - både kreftsyke barn og unge, og søsken som kommer på besøk under behandlingen.
– I ungdomsgruppa vil jeg gjøre en positiv forskjell for både søsken og de som er syke. Jeg har spesielt lyst til å lage flere tilbud til de som må være på sykehuset, slik at hverdagen blir litt artigere. Når man er syk kan man ikke være med på alt, men det er fint å ha et sted du kan gå til uansett, sier hun.