Men, dette er ikke en historie om tap, sorg og fortvilelse, det er en historie om å reise seg igjen. Om å finne tilbake til livet og til det som gir glede. Likevel er det en trist historie.
28. september 2016 døde Esther. Da var alt prøvd av både cellegift og stråling, og det var ikke mer behandling å gi.
Maria Theresa Halvorsen kommer inn som et frisk pust på Barnekreftforeningens kontoret denne høstdagen. Hun er opptatt av å hilse på alle som jobber her. Hun utstråler en eksepsjonell varme, som gjør godt i høstkulden.
Maria, som til vanlig bor i Bergen, er i Oslo for å delta på undervisning. Hun har i en alder av 46 år begynt på en masterutdanning i folkehelse, et tema hun brenner sterkt for. Fra før av er hun er barne- og ungdomsarbeider. Livet etter at Esther døde ble tomt, og Maria trengte noe å strekke seg mot. Et mål og en mening i det vonde.
Men først skal vi tilbake til Esther.
Ingen tid å miste
Ett år etter diagnosen fikk Maria og familien fikk beskjed om at det ikke var noe mer legene kunne gjøre for Esther.
– Det var en veldig tøff beskjed å få, sier Maria.
Familien ønsket å gjøre det beste ut av situasjonen, så Esther med mor og far valgte å reise til Colorado, USA på ferie.
– Vi måtte gjøre noe, vi ønsket ikke å sitte igjen å angre på alt det vi ikke fikk gjort.
Det ble 14 fantastiske dager i USA for familien. Da de kom tilbake, gikk det ikke så lang tid før Esther døde.
– Man havner i en boble der alt handler om å holde seg oppe. Den fantastiske personligheten til Esther, livsgleden og humøret hennes er noe av det som har festet seg. Det intense sykehusforløpet var veldig vondt, men familien ble også sterkere. Vi setter mye mer pris på hverandre nå, enn før.
Ventesorgen
– Ventesorg er fortvilelsen over at man vet hva som kommer, og samtidig den takknemligheten for hver dag man har barnet sitt hos seg, sier Maria.
Esther var en jente med en helt fantastisk livsgnist. Styrken hennes har satt dype spor i Maria.
– Når jeg nå ser tilbake er det med en blanding av smerte og takknemlighet. Sykehuset tok godt hånd om det medisinske, og jeg kunne fokusere på mennesket Esther. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at den siste tiden hennes ble preget av mye glede.
– Det er ikke rom for å reflektere hva du går igjennom når du står midt oppi det. Du må bare overleve, og du må være et forbilde for datteren din. Men, sorgen klarer man ikke å skjule. Til det var Esther for smart.
– På slutten var det Esther som trøstet oss, sier Maria helt ærlig.
Gal av sorg
– Å miste et barn er naturstridig. Man kan bli gal av det, forteller hun. Det tar lang tid å innse at den du elsker aller mest er borte for godt.
– Det er ingen kjærlighetssorg som kan nærme seg smerten av det å miste et barn. Det er verre enn alt. Det første jeg tenkte var «kommer jeg noensinne til å bli glad igjen?»
Maria Theresa Halvorsen
Intensiteten i sorgen var overraskende, og den kom i mange former og fasonger. Når man minst ventet det. Som en berg-og-dal-bane.
– Jeg var trist fordi jeg ikke fikk være sammen med Esther, og trist for alle de tingene jeg ikke kom til å oppleve sammen med henne. Som å se henne vokse opp, konfirmere seg, studere. Jeg var trist på vegne av de andre barna mine, fordi de må leve videre med sorgen og savnet over lillesøsteren som betydde så mye for dem. Det var så urettferdig at de også måtte kjenne på denne smerten, forteller Maria.
En ny hverdag
– Jeg har bodd hele mitt voksne liv i Bergen, men etter at Esther var borte så kunne jeg stå midt på Torgallmenningen og ikke vite hvor jeg var. Jeg var helt borte, overveldet av følelser.
Det er ekstremt vanskelig å tilpasse livet til den nye situasjon. Det er absolutt ingen som kan forstå hva man går igjennom. Familier og venner kan ta kontakt og komme på besøk, men er umulig å forklare hvor tungt og vondt man har det.
– Jeg sleit mye etter at Esther gikk bort. Jeg hadde en flott fastlege som henviste meg videre til psykolog. Jeg trengte å bearbeide det traumatiske ved å miste Esther.
Etter hvert ble det viktig å komme seg videre, å prøve å finne en ny hverdag. Mange finner trøst i å tenke på hva barnet hadde ønsket for dem. Søsken er også en veldig sterk motivasjon for å gå videre.
– Men det er viktig å vite at det er en lang prosess, jeg er ikke ferdig med å sørge over og savne Esther. Jeg blir aldri ferdig med å savne Esther.
Sorg setter seg i kroppen
Mange blir overrasket over hvor fysisk sorg er. Det er ikke uvanlig med smerter i ledd og muskler, ryggplager, hodepine, tretthet og uro i mage og tarm. Alt dette er en vond sirkel som fører til søvnmangel, som igjen påvirker den fysiske helsen. (Kilde: LUB)
– Jeg skjønte ikke hvordan stresset påvirket helsen min, sier Maria. Men etter hvert som jeg fikk mer forståelse, så har det vært god hjelp til selvhjelp.
Fysisk aktivitet kan hjelpe med å bryte ut av den onde sirkelen.
– Man kan bli veldig usikker av stress og sorg. Man sitter igjen med tanker om hva man har gjort feil, og hva man burde gjort annerledes. Man sitter og tenker, og grubler. Man klarer ikke å gå ut av sorgen, men man blir gal av å være i den, forteller Maria.
– Man klarer ikke å puste, du mister matlyst og du mister gleden av å leve. Kommer jeg noensinne til å bli glad igjen, spør du deg selv om. Og der har jeg vært mange ganger, sier Maria.
De viktige pausene
– Det første jeg måtte ta tak i var å komme meg ut av døren. Og velge livet.
I dag skal jeg legge igjen sorgen her et liten stund, og så skal jeg gå ut i frisk luft. Det er viktig å lære seg å ta pauser i sorgen. Fem minutt her, og en time der. Etter hvert klarer man kanskje en halv dag av gangen, og plutselig klarer man en dag av gangen.
– Først er det kanskje en ubevisst greie, men til slutt vil det bli en handling som er mye mer bevisst. Dette hjelper meg, og er godt for meg, sier Maria.
– Vi sørger alle på forskjellige måter. For min del har naturen vært en viktig. Jeg er heldig som får lov å bo i et land med så vakkert og mektig natur. Naturen har gitt meg håp, etter hvert som jeg vandret var det noe i meg som forandret seg.
Maria har alltid vært opptatt av å sette seg mål, og har deltatt på både halvmaraton, fjellmaraton og motbakkeløp som Stoltzekleiven Opp.
– Jeg liker å eksponere meg selv og komme ut av komforsonen. Da kjenner jeg på mestring, forteller Maria.
Paris er alltid en god ide
Og mestring skulle det bli. For Maria meldte seg på Team Rynkeby i 2018.
– Det var veldig skummelt, jeg hadde aldri sittet på en racing sykkel, og det å låse foten fast til pedalen hørtes ut som verdens dårligste ide.
– Låse foten, trø og samtidig balansere, og forholde seg til personen både foran og bak, det er mye på en gang. Så det ble noen knall og fall, og jeg har noen merker for livet kan du si.
Men, Maria vant over frykten og i sommeren 2019 syklet hun gjennom triumfbuen og inn til Paris sammen med resten av laget sitt.
– Jeg har fått venner for livet, og det er et år jeg aldri kommer til å glemme.
Team Rynkeby sykler for at ingen barn skal dø av kreft. Og det tok litt tid for Maria å innse at hun og hennes historie var årsaken til at alle syklet.
– Du blir så godt tatt imot i Team Rynkeby, og spesielt jeg som hadde mistet et barn. For dem så er jo jeg motivasjonen – grunnen til at de syklet. Det tok litt tid før jeg forsto det. Men jeg skjønte etter hvert at jeg, Maria som alltid sliter med pedalen, og alltid er litt for sent ute, var motivasjonen.
– Det var et utrolig år, med mye glede og mye slit. Jeg møtte veggen flere ganger, men sammen klarte vi det. Ikke minst fikk jeg være med å samle inn penger til hjertesaken min.
Et lys i mørket for andre
Når Våre Barn intervjuet Maria er det bare dager igjen til at hun for første gang skal være med på sorgsamling – som likeperson. Nå er det hennes tur å gi trøst og hjelp til andre i vanskelig situasjon, å være et lys i mørket, og å gå foran og vise vei i sorgen.
– Det er så viktig å jobbe for at sorgen ikke blir så stor at den tar all plass i livet, sier Maria. Hun trodde på et tidspunkt selv at hun aldri kom til å bli glad igjen.
– Men, litt etter litt klarte jeg å gå fra sorg til glede, og tilbake til sorgen igjen. Det var i disse pausene i sorgen, at jeg sakte, men sikkert fant meg selv igjen, sier hun. Og det er nettopp disse verktøyene som hun har lært, som hun ønsker å lære videre.
Det er forskjellige måter å sørge og savne det umistelige barnet på. Men Maria håper at hun kan bidra med noen verktøy.
– Vi er ulike og unike, takk og lov for det. Derfor er det viktig å finne ut hva som fungerer hver enkelt.
Å være fysisk aktiv er en av de tingene som har hjulpet Maria mest. – Ta vare på kroppen, så kommer hodet etter, sier Maria.
Forskning viser at det å være i aktivitet er bra, at det har en positiv innvirkning på humøret vårt. Trening gir også en følelse av selvtillit og mestring, og for en kort stund konsentrer man seg om noe annet enn det vonde.
Styremedlem og mistetkontakt
– Å engasjere seg i Barnekreftforeningen er verdifullt, sier Maria. Barnekreftforeningen har vært en trygg havn for meg og min familie når vi hadde det vanskelig. Jeg har opplevd omsorg, glede, sorg, og trøst i foreningen.
Måten Maria og familien ble tatt imot på da Esther var syk, tilhørigheten hun følte på, har vært en viktig nøkkel til at hun også ønsker å stille opp for andre.
– Det var en ære å bli spurt om å bli styremedlem i Barnekreftforeningen Vestlandet. Etter hvert som jeg har fått mer erfaring har jeg også fått mer og mer ansvar.
Nå er Maria mistetkontakt, og har flere prosjekter gående. Det er et stort ansvar, men hun er også takknemlig for det arbeidet som har blitt gjort før hun tiltrådde.
– Jeg ønsker å gi æren til de som har vært før meg. Det har blitt lagt ned mye godt arbeid før jeg kom, og tilbudene er godt opparbeidet her på Vestlandet. Vi har en god leder og god arbeidsmoral i styregruppen, så jeg ønsker å gi dem all ære, sier Maria som gleder seg over at de fleste restriksjonene etter koronapandemien nå endelig er lettet på.
Som frivillig i Barnekreftforeningen er Maria spesielt opptatt av at også søsken skal ha et tilbud, og føle at de blir godt ivaretatt i Barnekreftforeningen.
Sorg avtar
– Esther levde i nuet, og hun har gjort meg til den personen jeg er i dag, sier Maria. Hun lærte meg at livet er viktig, og at alle mennesker du møter er viktige. Vi sliter alle med vårt, og derfor er det viktig å være et godt medmenneske.
Som alle andre følelser er sorg kun en gjest, og en gjest har sin besøkelsestid. Maria har nå kommet seg noen steg videre, og sorgen har avtatt.
– Sorg avtar og blir til savn, og det savnet vil jeg ha med meg resten av livet, sier hun. Jeg har klart å gå videre, men jeg har med meg Esther i hjertet mitt hele tiden.
– Den enkeltes sorgprosess vil være like forskjellig som vi mennesker er, men dette er noe av det som har hjulpet meg. Og jeg håper at noen av mine verktøy kan hjelpe andre, avslutter Maria.