Kreftbehandling innebærer mange smertefulle prosedyrer og bivirkninger. Det krever mot å være syk, spesielt for et barn og ikke minst for de rundt.
Andreas måtte ha smertepumpe med morfin. Og mye av tiden var han så dårlig at han ikke klarte å se på TV en gang. Han fikk medisiner, hadde sonde, og klarte verken å spise eller drikke. Under ukene i isolasjon måtte både moren, faren og Andreas dusje og ha på rene klær som var vasket på 60 grader hver dag. Alt som skulle inn i rommet måtte sprites.
Det var kjempefælt og vondt. Jeg var redd for å dø, men jeg hadde hørt at kreft ikke er så dødelig for barn. Jeg var også redd for at noe fælt skulle skje med mamma,
sier Andreas
Moren forteller at han hadde store smerter. Han kastet opp, hadde kløe, utslett og ødelagte slimhinner både inni kroppen, på huden og i munnen.
Den tapre gutten var til tross for smertene optimistisk gjennom hele perioden. Han klagde lite, og fant glede i å høre på lydbok og spille dataspill.
– Det var ikke alltid like ille. Når jeg ikke hadde vondt, kunne jeg spille på iPad og PC. Og så var det fint å ha besøk, sier Andreas.
Andreas har en sammensveiset familie som hjalp han å holde motet oppe. Sykehuskovnene fikk han til å le hver onsdag. Og han likte godt å være sammen med klassekameratene sine via roboten sin både i timene og i friminuttene på skolen. Han trivdes på skolen og hadde avbrekk med fantastiske lærere som tilpasset undervisningen etter dagsformen hans.
Den uendelige ventetiden
For å overleve trengte Andreas stamcelletransplantasjon. Det var Brage, lillebroren på 9 år, som var så modig at han stilte som benmargsdonor.
– Begge guttene mine var innlagt på samme avdeling på Rikshospitalet under transplantasjonen. Broren måtte være i isolasjon i tre uker før, for å unngå å bli syk. Han fikk full narkose og de tok ut 7,5 dl benmarg fra han som ble overfør til Andreas noen timer senere samme dag, forteller moren.
Ventetiden var uendelig lang. Å vente på om og når kroppen skulle ta imot brorens beinmarg var nervepirrende. Det var en påkjenning for hele familien. Andreas som var gammel nok til å skjønne hva svarene betydde, grudde seg også. Svaret skulle avgjøre om han fikk leve eller ikke.
Det var ekstremt tøft å ha to barn innlagt på barneavdelingen. Brage ble dårligere enn jeg hadde forberedt meg på. Men heldigvis kom han seg fort tilbake til normalen, forteller moren.
Randi Solberg
Når et barn blir rammet av kreft, rammes hele familien. Den tøffe lillebroren, til Andreas er både stolt og glad for å ha kunne reddet storebroren sitt liv.
Gi mot til jul - støtt forskning på barnekreft!