Som 13-åring fikk jeg påvist leukemi med dårlig prognose. Legene sto liksom så stødig da de forklarte om kreft og hva det var, om for mange celler på for liten plass, tilfeldigvis i min kropp. Da de sa at de skulle gjøre alt de kunne for at akkurat jeg skulle bli frisk, tvilte jeg ikke. Senere satt en sykepleier ved sengen min og hvisket fortrolig: «Vi vet ikke hvorfor du har fått kreft, men det er ikke din feil». Jeg husker at jeg tenkte at jeg kanskje hadde gjort noe galt likevel.

Kreft oppleves uforståelig og uforutsigbart. At en liten celledelingsfeil kan føre til år med strev og fortvilelse, og strekke seg langt utover egen kropp, til familie, venner, bekjente, og langt inn i fremtiden, er en krevende tankeøvelse. Leukemien ledet meg inn i en ungdomstid som pasient. Månedslange opphold på Rikshospitalet, flere av dem på intensivavdeling. Infeksjoner, kontroller, symptomer, konsultasjoner. Multiorgansvikt, miltinfarkt, indre blødninger, epileptiske anfall, sepsis, flere infeksjoner, smerter, tap av førlighet, tap av balanse, fall og feilskjær. Tap av tid, tap av skolegang, venners begravelser, overlevelsesskyld, overlevelsesplikt, utslitte foreldre, tilsidesatte søsken, vettskremte venner. Det setter spor.

Tilbake i det virkelige livet, kreftfri og frynsete, lusket jeg rundt på Arendal bibliotek og lette etter forklaring. Jeg skulle snart bli russ, og den overordnede problemstillingen lød: Hvorfor døde jeg ikke, og hvordan kan jeg unngå å dø i fremtiden? Jeg var omgitt av velmenende voksne som ville forklare og trygge, men som ikke hadde svar på akkurat det. Jeg leste det som var tilgjengelig. Bok på bok om ungdom som døde en vakker og meningsfylt død, om mat mot kreft, og kjente voksne overlevende som fant en ny mening med livet.

Så fant jeg en bok om mirakler i selvhjelpsavdelingen. Den fortalte om mennesker som holdt på å dø av kreft, men som viljet seg friske likevel. Det var tankens kraft som var løsningen på alle mine problemer. Bare jeg virkelig ville leve, bare jeg så for meg fremtiden som lys, frisk og kreftfri nok, så ville jeg være trygg. Kildekritikken uteble. Boken fantes, den var i mine hender, den var skrevet av en voksen og jeg fant den så altfor lett. Sorg og bearbeiding ble skjøvet til side. Polyanna våknet.

Det finnes en sjaman i oss alle. I krise, i møte med uutholdelig ubehag, med usikkerhet og i mangel på ord, dukker han opp. Jeg er min egen sjaman når jeg undrer meg over hva universet vil lære meg ved å legge meg inn på sykehus enda en gang. Det titter en liten sjaman frem i fastlegens øyne som sier med overbevisning at man ikke får mer enn man tåler. Jeg har sett sjamanen på barnekreftleir også, da leirlederen sa til tjue skallede og undervektige barn at «behind every cloud there is a silver lining».

Sjamanen sto plutselig en gang i døra hos psykiateren, som ba meg visualisere immunsystemet mitt som riddere på hvite hester med lanser, ridende rundt i kroppen på en spesielt helbredende måte. Til og med i kateketen dukket han opp. Han anbefalte meg å be jevnlig, om jeg bare gjorde det hardt nok, så ville det nok få effekt.

Nå har vi i tillegg fått sjamanen Durek. Kreft er ikke bare noe du kan se i et mikroskop, den er en magisk tanke, forkledd og fortiet, fordreid og forvirret. Mitt livs traume, min gråt, mine tenners gnissel – forsøkt forgyllet, med alkymi, sjamanisme, bedrageri. Enda jeg vet bedre, opplever jeg å gå enda en runde med meg selv: Var det meg som person det var noe galt med, og ikke bare cellene? Har jeg viljet dette livet på meg selv?

Vi er forbi ironisk latter og skuldertrekk over selvutnevnte frelsere og naive prinsesser. Det er ikke Harald og Sonja det er synd på nå. 20 år etter at en sykepleier fortalte mitt 13 år gamle meg at jeg ikke hadde skyld i leukemien, er det fortsatt behov for sånne som henne. Dette handler om makt. Om dem vi lar definere og forklare. Om dem som likestiller fikse ideer med faktisk kunnskap. Dette påvirker oss alle, våre forventninger og opplevelser. Det er et felles prosjekt og et felles ansvar.

Kronikk publisert i Klassekampen 24.10.2019