Olav Strand Ruud er 24 år og student i Trondheim. Han er i gang med sin bachelorgrad nummer to, spiller på landslaget i lacrosse og har vært festivalsjef. Det er lite som tyder på at den aktive studenten daglig kjenner på seneffekter etter kreftbehandling i tenårene.

En annerledes ungdomstid

Olav fikk diagnosen akutt lymfatisk leukemi (ALL) som tolvåring, og de tidlige tenårene var preget av sykdom og cellegift. Da han var ferdig behandlet, etter to og et halvt år, gjenstod en lang opptreningsperiode. Han måtte blant annet lære seg å gå på nytt.

– Jeg var heldig som kun fikk cellegift, og slapp unna stråling, sier Olav, som har en unik evne til å fokusere på det positive.

– Det var tøft å trene opp kroppen igjen, men det var jeg på en måte forberedt på. Da jeg var syk fikk vi vite en del om de fysiske seneffektene som kunne oppstå, men det er rart at vi ikke fikk mer informasjon om det kognitive.

Behandlingen satte også fysiske spor. Olav var liten av vekst og kom senere i puberteten enn sine jevnaldrende. Med fatigue og konsentrasjonsvansker ble videregående skole hardt arbeid for den ambisiøse gutten.

– Jeg ville gjerne studere, men det var ingen selvfølge at jeg kom meg gjennom videregående på en god måte. Mamma hjalp meg med organisere og prioritere. Jeg er så takknemlig for at hun og andre rundt meg hjalp meg med å legge grunnlaget for å gå videre!

Fysisk endring i hjernen

Som student kjenner Olav fortsatt på seneffekter etter kreften og behandlingen, men heller ikke nå er det enkelt å definere hva som er hva.

– Jeg kan føle skyld for at jeg ikke får til så mye som jeg burde, og at det er jeg som er treig når det er noe jeg ikke husker eller forstår. Skyldes det at faget er vanskelig, eller at cellegiften har påvirket hjernen min?

Olav synes det er spennende å lære om hvordan hjernen fungerer, og har deltatt i et forskningsprosjekt som studerer effekten cellegiftbehandling av ALL i barneårene kan ha på hjernen til voksne.

– Jeg lærte at det er en fysisk forklaring på de kognitive utfordringene mine, forteller han.

– Cellegift kan gjøre at koblingene i hjernen fungerer dårligere, og man blir faktisk litt «treigere».

Landslagsspiller med sykdomsfrykt

Kunnskap om seneffekter er viktig for å prioritere kreftene riktig, og for å forstå egne reaksjoner på hverdagslige hendelser. Olav spiller lacrosse, som er en tøff fysisk ballsport, og er ofte både gul og blå etter kamp.

– Det er vanskelig å skille mellom hva som er «vanlig vondt» og hva som skyldes at jeg kjenner ekstra godt etter på grunn av bakgrunnen min. Jeg kan finne på å glemme at en motspiller har løpt rett inn i meg, og kjenner på en frykt for at noe er alvorlig galt.

Når vi snakker med Olav er han klar for å dra på tur så snart eksamen er overstått. Den unge mannen som satt i rullestol som følge av kreftbehandling for få år siden, skal spille cup i Belgia – med det norske flagget på brystet.

– Jeg har nådd et skikkelig hårete mål, rent fysisk. Å bli en del av landslaget i lacrosse var helt utenkelig for kort tid siden!