Trond Flægstad, du har jobbet som barneonkolog siden 1983 og har nettopp blitt pensjonist?

Ja, jeg ble 70 år i november og gikk av med pensjon på første nyttårsdag. Men jeg fortsetter som rådgiver for ungdommen, både i klinikk og med undervisning i den grad de vil ha meg med. Så kan jeg fortsette som veileder, være med i baksetet, det er fint.

Hva har blitt bedre innen barnekreft i løpet av din tid i feltet?

Mange ting. Vi har blitt bedre mye på grunn av et sterkt nordisk og europeisk samarbeid. Vi har samarbeidet spesielt med leukemier innen foreningen NOPHO (Nordisk forening for pediatrisk hema-tologi og onkologi). Ellers har vi mer trening gjennom samarbeidet – som styrker både behandlingsopplegg og ekspertise.

Foto: Ann Cathrin Andersen

Hvordan er behandlingsopplegg blitt bedre?

Vi er bedre på spesialtilpasset behandling med tanke på krefttype og respons på behandling, og har nå muligheten til å skreddersy behandling mest mulig. Målet er alltid at det skal ha så god effekt som mulig uten mer bivirkninger enn nødvendig. Vi har nå flere cellegifter, bedre støtte-behandling og bedre diagnostikk med blant annet MR og mole-kylærgenetikk.

Fortell mer om livskvaliteten til de som er syke.

Vi har fått god kvalmedempende medisin som gjør livskvaliteten til de som behandles bedre. Vi har fått bedre tilgang til å gi medisin med veneport eller annet sentralt kateter, så vi slipper å stikke masse. Generelt mindre smerte og mindre kvalme, som er veldig godt for barna.

Vi har bedre røntgen, ultralyd, MR og CT, bedre presisjon i bildene – som kan lede til raskere og mer presis behandling. Men for de fleste er det jo fortsatt en veldig tøff behandlingsperiode å gå gjennom.

Hva er det beste som har skjedd barnekreft?

Cellegift er fremdeles en meget viktig behandling. Siden det kom på 40-50 tallet har den blitt systematisk satt i bruk med bedre presisjon. Med tiden er den blitt mer effektiv og ikke minst gir den mindre bivirkninger. Flere overlever, og de som overlever har mindre seneffekter.

Målet med forskning er å oppdage kreft så tidlig som mulig, med mest mulig effektiv og skånsom behandling og lite senvirkninger.

Trond Flægstad

Hva kan vi glede oss til innenfor barnekreftbehandling med tanke på fremtiden?

Det er et langvarig og systematisk arbeid som står framfor oss for å ta i bruk de nye metodene som kommer. Alt er basert på samarbeid med pasient, foreldre, skole/barnehage, andre i helsevesenet, nasjonalt og internasjonalt, og en fortsatt sterk satsning på forskning.

Hva er det viktigste med jobben din, og andre i samme felt?

Det er så mange ting, men å gjøre en god jobb for barn og foreldre er viktig. Det er en tøff belastning for familien. Det hender det kommer tidligere kreftpasienter på besøk, nå med ektemake og barn, det er så fint. På det området gjør Barnekreftforeningen en veldig viktig jobb – samler folk og pleier fellesskapet. Det er for mange helt avgjørende både under og etter sykdom.

Har du noen ønsker om veien videre for forskning på barnekreft?

At framgangen kan fortsette. Målet med forskning er å oppdage kreft så tidlig som mulig, med mest mulig effektiv og skånsom behandling og lite senvirkninger. Men vi har lang vei igjen. Barnekreftforeningen har gjort masse for forskning. Det er foreningen som bidrar til brorparten av midlene. Barnekreftforeningen har delt ut 142 millioner til forskning de seneste årene.

Hva bør gjøres i Norge for at forskningen skal bli bedre?

Klinikere må få frigitt tid til forskning. Leger må ha mulighet til å bli tatt ut av klinikken og få nok tid til å forske. Det er ønskelig med en fot i begge leire – i klinikken ser du problemstillingene, og det kan man ta videre. Du er nesten nødt til å være både kliniker og forsker for å se de reelle problemene. Så må vi ha øremerkede midler til forskning på barnekreft.

Hvor mange overlever barnekreft?

80 prosent overlever – det er et godt resultat sammenliknet med tidligere, men målet er jo at ingen barn skal dø av kreft.

Hva har vært det beste med jobben din?

Det beste med jobben er at jeg har fått være med på å gjøre barn helt friske av en ellers dødelig sykdom.

Og det verste?

At vi ikke alltid klarer det.